Falkberget og Rørosmuseet
 
Rørosmuseet har i anledning 125-års jubileet for Falkbergets fødsel, markert
hans innsats for kulturvernet med utstillingen "Johan Falkberget og
Rørosmuseet".

Her finner du tekstene som er brukt i utstillingen, i tillegg til prologen "Glück
Auf!" som Falkberget leste ved åpningen av Museumsutstillingen i 1930.
Prologen er hentet fra Rørosmuseets protokoller - ført inn for hånd i 1930
av formannen i Museumsforeningen Henrik Grønn.
 
Johan Falkberget og Rørosmuseet
”Vi kan ikke sterkt nok fremheve Johan Falkbergets store innsats for kulturvernet. Uten ham hadde vi ikke nådd vårt mål.”
Tidligere museumsbestyrer Anders Kvikne

Johan Falkberget var en av dem som stod bak grunnleggingen av Rørosmuseet i 1930. I anledning 125-års jubileet for Falkbergets fødsel, ønsker museet derfor å markere hans innsats med utstillingen Johan Falkberget og Rørosmuseet.
 
Museumsutstillingen i 1930
Søndag 22. juni 1930 ble det i regi av Røros Turistforening, Bergstadens Vel og Røros Håndverkerforening arrangert en lokal museumsutstilling på Aasen gård. I tillegg bidro Husflidsforeningen og Røros Kobberverk med egne utstillinger.

Museumsutstillingen skulle belyse rørosbefolkningens 300-årige kulturhistorie. Utstillingens misjon var å vekke sansen for det gamle og befolkningens interesse for et museum for bergstaden og distriktet.

Ved åpningen leste Falkberget sin storslagne prolog Glück Auf!. Glück Auf er bergmannens gamle hilsen.

 
Museumsforeningen
Museumsutstillingen i 1930 var det første skritt på veien mot et fast museum for Røros. Drivkraften var tanken på kobberverkets og bergstadens 300-års jubileum i 1944.

Dagen etter at museumsutstillingen ble åpnet, ble Røros Museums- og historielag stiftet. Johan Falkberget var medlem fra første dag og deltok aktivt i museets arbeid helt fra starten av:
- han var mangeårig medlem av museets styre og senere nestformann,
- han var den selvfølgelige taler,
- han holdt foredrag med emner fra røroshistorien,
- han skrev innlegg i avisene og
- han argumenterte for Røros og Rørosmuseet fra Stortingets talerstol.

Johan Falkberget var med andre ord en sterk drivkraft for museet, og under årsmøtet 2. februar 1935 ble han utnevnt til æresmedlem.

Falkberget bidro også til å vekke interesse og forståelse for museets arbeid gjennom sitt forfatterskap. Han hentet motiver fra røroshistorien. Bergstaden og bergmannssamfunnet var rammen rundt hans diktning, hvor bergfolket
– hverdagsmennesker – ble løftet fram i lyset.
 
Bergmannsdagen
I 1933 tok Johan Falkberget på vegne av Rørosmuseet initiativ til Bergmannsdagen. Bergmannsdagen på Røros var tenkt som en minnedag om fedrene – bergfolket, og skulle bidra til å verne deres tradisjoner og kultur. Det skulle samtidig være en gledens dag, en høytid som bandt fortid, samtid og framtid sammen – en egen ”nasjonaldag” for Røros.

Bergmannsdagen ble arrangert med noen års mellomrom. Programmet varierte noe fra gang til gang, men fulgte et fast mønster.

Bergmannsdagen var også en propagandadag både for rørosingene og tilreisende. Falkberget hevdet at det ei tid så ut som statsmakten hadde under overveielse å stryke Røros fra norgeskartet, ”…og det verste av alt: glemselen holdt på å legge seg over hva vi engang betydde for dette landet”. Røros og rørosingenes betydning for den nasjonale utviklingen – både økonomisk og kulturelt – ble derfor sterkt fremhevet. Dagen var en historisk minnefest som skulle vise at den gamle bergstadens historie og kultur ikke bare angikk rørosingene, men hele Norge.

”Ja, Johan Falkberget! Han har den største æren for at kulturvernet på Røros er blitt hele Norges sak.”

Gudrun Natrud


–––––


”Og så et ord til deg som skal overta vaktholdet ved den tre hundre år gamle arne: Kaster du fedrenes historie fra deg – som deg uvedkommende – da mister du det faste punkt i tilværet.”

Johan Falkberget
 
Glück Auf!
Fjell-folk! I dag vi står
og ser i tidens speil
de første bergmenns liv,
vi ser Hans Aasen
og Løssi, hans go`e viv,
vi ser en nyreist koie
i den lyse vår,
vi ser en åre-eld
i vindfelt skog
ved Vola fjell

- vi ser, som dem
et fagert land
der bjørka står med lauv
rundt snø og blanke vann.

Her stod de to
og speidet inn
i nye år,
som kom og svant
i dens sinn
fra vår til vår
det var som lyn
der streifet fjellets
nakne bryn,
når deres øie
faldt i – trett av møie.

–––

En natt
da rogn og hegg
sprang ut i blomst
ved koiens vegg,
så Hans Aasen
en rytter kom;
en herre av stand
i sadlen satt,
en farende svenn
fra fremmed land!
Han hilste ”Glück auf!”
og bad om ly for seg
og sin hest
- for en natt eller to.
Han steg av sadlen
med verdig ro


- den velbårne knekt
var brent i sol
og badet i regn;
men bak hans vest
jegeren skimtet
en hakkel, et sverd,
forsiret og prydet
med kongens tegn;
da strøk han luen og hilste:
”Gu`signe din ferd”!

De kom til sete
ved åren,
snakket om løst og fast,
drøftet tide-hjulets gang
i krig og fred,
rikenes tarv,
kronens vel og vè
og gyldne ertzer
i kobber og gull;
men rytteren tegnet
en fabel i muld:
”Fandt de så sandt
den funklende sten,
vilde lykken henge
på hver en gren;
nu gjaldt det å lete
med møie og flid;
o, velsignede tid”!

Jegeren så i et syn
Stor-Vola fjell
stå i luer, som Zinai bjerg,
fra morgen til kvell;
gjennom hans sjel
det gikk et stille gys:
nå løftet de bergets hjerte ut;
det flammet som solens evige lys!

–––

Den vårnatt blev
en lagnattstund
for disse fjell;
ved åre-elden skrev
en usynlig finger
vårt skjebnebrev
- det bød på gode
og onde år,

på trange
og jevne kår,
på strid og seier
og nederlag,
på tapte
og vunne slag.

–––

I tre hundre år
har gruvefaklens bluss
faldt på de tvende navn:
Hans Olsen Aasen
og Lorentz von Lossius;
den ene en jeger
med flint og stav,
den annen en adelsmann
med fakkel og kårde.
Vår by de gav
det første preg – de hårde
ansigts drag
- så noe nær
som vi det ser i dag.
–––

Fra slekt til slekt de tapre bergmenn fristet
den lagnad – som i dag er min og din.
Her blev den første dunkle rune ristet
i den saga, vi bærer i vårt sinn.
Vi blotter våre hoder – og minnes dem,
der stred så hard en strid – sønn efter far,
flyttet merkestangen i vår kultur frem;
først nu vi ser de byrder, som de bar.

Alt, som nu er samlet
i disse stuer:
kvenna som barkmjølet mòl,
Aschenbergklokka
Lossi kirkestol
og Langlands-rokka
- vel er det eldet og falmet,
men det har fått
sin egen billedskrift
i stort og smått;
det er gulnede blad
våre fedre skrev
med vass om hand
under slit og strev
--- tause, underlige bud
fra deres ånd.

Johan Falkberget