Falkberget-Nytt nr. 8

Johan Falkberget – en veiviser

Sven Nyhus forteller fra oppvekst-årene om dikterens påvirkning

Mangelen på husvære førte til at vi flyttet til Rugldalen sommeren 1941, og frem til høsten kom, bodde vi borti såmmårstugguen hass Leif Skjølsvold på Ryen. Den påfølgende vinter fikk vi leid et hus rett ned for jernbanestasjonen, på folkemunne ble huset kalt «Hannaburet».

Johan Falkberget var godt kjent med mor og far blant annet fordi mor og Johan var i slekt «langt uti», som Johan pleide å si. Og han stoppet alltid og vekslet noen ord med oss ryssom, enten han kom gående, eller han var ute og kjørte med den blakke hesten. En ettermiddag bror Olav og jeg satt inne på stasjonen og varmet oss, kom han gående - og han spurte slik:

«Ke gammal byine dokk å bli, no da?» Jeg svarte først med å si nie år. Olav var deretter snar med å fortelle at han var sjue, snart halgom åtte! Da lo Johan godt og hjertelig.

Det var først i 1949 at kontakten mellom Johan og meg ble betydelig utvidet. Det var mest fordi at jeg fikk jobb som journalistlærling i Arbeidets Rett. Nesten hver formiddag ringte han til redaksjonen, mest for å få greie på om det var noe nytt av interesse. Noen ganger kom samtalene også inn på historiske emner. Det var ikke mye jeg kunne stille opp med mot ham der, men jeg husker det ble mye snakk om Smed-Jens, Sulhusgubben og Reitan-karene. Johan var særlig opptatt av kombinasjonen smed og felespiller, og selv skulle han helst ha blitt smed - hvis han da ikke hadde blitt journalist, som han sa.

I august den sommeren opprant en nesten vinterlig søndag, men med vaiende flagg over Bergstaden i den bitende vinden. Ved Doktortjønna skulle et stort arbeiderstevne finne sted, og jeg mener foranledningen var et jubileum i Sør Trøndelag arbeiderparti. Til stevnet var ingen ringere enn Johan Nygaardsvold og Martin Tranmæl invitert. Og så hadde vi Johan Falkberget da som den selvsagte fra stedet. Disse tre fylte alle 70 år i 1949. Som eneansvarlig i Arbeidets Rett under redaktørens ferie, ble det min oppgave å skrive om dette arrangementet. Jeg snakket med «vår» Johan i forveien om ikke han kunne ta med seg Nygaardsvold og Tranmæl til kaffe og intervju «oppi Retta» etter stevnets slutt. Kaldt og regnfullt som det var, la jeg godt med ved inn på ovnen, kaffe og wienerbrød kjøpte jeg for egne penger til gjestene, og ved 16-tiden kom de to Johan-ene ruslende mot Nilsenhjørnet med hver sin rykende pipe i munnen. Jeg løp ned trappa for å hilse og spurte hvor Tranmæl var blitt av. «Hain kjæm nok,» svarte «Gubben». Vi gikk opp, og først etter 20 minutter rives døra nesten brutalt opp. Av Martin Tranmæl! En våt badebukse hiver han rett bortpå ovnen så skodda står. Joda, han hadde vært i Gjettønna og badet. Gradestokken denne augustsøndagen viste omlag 6 grader.

Sommeren 1953 var jeg på nytt tilbake i Arbeidets Rett. Den nesten daglige kontakten med Johan fortsatte som før. Jeg fikk hverken ris eller ros for det arbeid jeg utførte i avisen. Han snakket derimot mer og mer om at jeg burde reise Bergmannens musikk et varig minne, og tro som han hadde om ungdom flest, spådde han meg en fremtid som den nye Ole Bull!

Vel, en dag i slutten av august kom han, som enkelte ganger ellers, innom redaksjonen i andre etasje nede på Nilsenhjørnet. «No ska du rese, Sven,» sa han. «Til Oslo. Je ha sendt brev åt både ‘n Leif Halvorsen om at du ska ha fiolinundervisning, og åt ‘n O. M. Sandvik, som kanskje kan skaffe deg nåen folkemusikkoppdrag.» Så gir han meg en større pengeseddel, og ansvaret lå nå i mine egne hender. Her var det ikke plass for nøling. Jeg hadde å dra fortest mulig.

Vi brevvekslet ofte i disse årene, og Johan fulgte med når jeg, noen ganger også med Glåmos spellmannslag, var i radioens folkemusikkhalvtime.

Jeg kan ikke la være å sitere litt fra en omtale han skrev i Arbeidets Rett i 1961 etter et program jeg hadde i radioen som het «Sulhusgubben - et 150 års minne», Det var virkelig stort å lese iallfall: «........ Sven Nyhus klarte ved sitt spill å gå suverent tvers gjennom den vettlaust utskjelte romantikken og løfte de gamles eminente kunst opp på store høyder. For en Ole Bull og Møllargutt-ferd det ville bli igjen om Sven Nyhus tok fela under armen og dro på turne til andre land. Vi får håpe det skjer en dag.»

I flere av hans bøker kan vi lese om Fjellets felespillere, som for eksempel «I forbifarten»: «Den kunstart som i fylde, i rigdom, i evne kan maale sig med det mundtlige ord, er felespillet. Det er blitt sagt at det sitter en felespiller i andenhver berghammer oppaa Kjølen - som det i gamle dager sat en spillemand ved andethvert kvernhus i Telemarken og paa Vestlandet, der nøkken holdt til huse og var selve stormesteren, satyren i deres kunst -

– Paa Kjølen, det kornløse land, er det smaat om kvernhus, og kvernhus med nøkk findes ikke. ...Her var det skogsnerten som gav tonen, nøkkens nære slegtning, den syndefulle og sanselige kvinde, skjøn som en drøm, halvt menneske og halvt djævel. Hun kom i snøløsningen tilsyne inde ved de store, graa myrer og i de lyse, løvrike lier, altid i nærheten av en sildrebæk eller kaldvasskjølle, syngende enstonig og klagende, som fjeldloen.

......Kjølens tonekunstnere aatte ikke fuldt saa store episke anlæg for trollverdenen. Til gjengjæld fik det daglige og slitsomme liv gjerne et ord med i laget: smedens slæggeslag paa ambolten, ljaaens friske morgensang i græsset, kløvhestens hovtramp paa svaberg og i grubestollen er gaat som poesi ind i fantasien. Og saa naturens eget orgel: nordvesten, smeldkalden, søndenvinden, vaarbekken, snødrevet! Den streng lar ingen norsk tonedikter ligge urørt, selv størrelser som Ole Bull og Edvard Grieg strøk den med stor virtuositet - for ikke aa tale om Møllargutten, den mest lydhøre av alle. Hans røst var naturens.»

I et par påskehelger sent på 50-tallet ba Johan om at jeg tok med meg fela til Ratvolden. Han sa ofte at han var umusikalsk, men at han syntes felemusikken var pen å høre på. Disse gangene ble jeg oppfordret til å spille Reitan-marsjen, også kalt Bjørnson-marsjen. Så satte han seg til å fortelle om at han mintes Sulhusgubben komme på ski over Rugelsjøen på vei til - eller fra Mugg-gruven. Så flirte han godt med pipen i munnviken da han sa at Sulhusgubben ikke brukte underbukse, men ullskjorte som nådde «nedom knea».

I 1959, like før han fylte 80 år, fortalte han meg om at det var Smed-Jens og Sulhusgubben han i romanen «Den fjerde nattevakt» hadde i tankene når han skapte personen Ol’ Kanelesa.

Johan holdt seg til det eldre begrepet Nasjonalmusikken når han skrev og snakket om det vi i dag kaller folkemusikk. I 1956 arrangerte vi et av flere store folkemusikkstevner på Glåmos, og jeg tenkte: Mon det hadde gått an å få Johan som foredeagsholder? Jeg reiste til Ratvolden og spurte. Anna hjalp meg med å overtale ham. Det var ikke lett. Men han sa ja til en av de få gangene han kom til å stå på en talerstol i Glåmos-bygden - her han hadde vært varaordfører i mange år. Forutset-ningen var imidlertid at folket måtte forholde seg stille under foredraget. Som stevneleder var jeg nervøs, ikke uten grunn: Midt under foredraget kom en kokke fykende inn fra kjøkkenet under hørbar støy. Jeg krøp forsiktig langs stolrader i det fullsatte samfunnshuset og fikk skjøvet kokka forsiktig tilbake til kjøkkenet. Johan hadde ikke lagt merke til oppstyret, men Anna snakket om det etterpå.

Jeg hadde lovet Johan at jeg skulle gjøre mitt beste for å reise Bergmannens musikk et varig minne. Til mine musikkstudier hadde han gitt meg litt økonomisk og mye moralsk støtte. Jeg hadde enorm respekt for ham, og jeg kom meg fram som utdannet orkestermusiker. Det betød at på musikk kunne levebrødet hentes gjennom en stilling i et orkester. Slik gikk det da også – Nationaltheatrets orkester, Operaorkeste-ret, Kringkastingsorkesteret og Oslo Filharmoniske orkester. Dette var heltidsstillinger, og med nedtegningen av den store slåttetradisjon jeg hadde etter far, og i noen grad etter Henrik Mølmann, Post-Anders og flere, gikk det smått. Det bekymret meg. Løsningen skulle imidlertid komme etter at Johan hadde gått bort. Enda så godt jeg trivdes med mine oppgaver, etterhvert som solobratsjist i Oslo Filharmoniske, sa jeg ja til en henvendelse fra professor Olav Gurvin om å overta en konservatorstilling ved Norsk Folkemu-sikksamling. Det gjorde jeg ene og alene for å holde mine ord til Johan, for lysten på den nye stillingen var ikke tilstede i begynnelsen. Men det ble lettere etterhvert som jeg kunne styre mine dager langt borte fra dirigenter og symfonier, samtidig som det vokste i bunkene av det han kalte Bergmannens musikk.

I ettertid føler jeg glede over at yrkeslivet har tatt de vendinger som kom. Det har gjennom årene kommet større talenter som mer kan sammenlignes med Ole Bull, men som kanskje ikke hadde egnet seg like godt som arvtakere av noe så spesielt som rørosmusikken.

Johan Falkberget var en klok veiviser. I ettertid er det underlig å tenke på det klarsyn han var besjelet av, solid knyttet til det håp og den optimisme han øste rundt seg.

Det vil aldri være mulig å skjønne hvor langt fram og hvor klart han så inn i andres muligheter, men bare leve i erkjennelsen av at han var noe ganske mye mer enn de fleste av oss andre. En veiviser som Johan har alltid gått foran, tydeligst slik jeg minnes ham i eldre år, karakteristisk vaiende med overkroppen og staven i ene hånden.

Sven Nyhus

<– Tilbake til artiklene