Falkberget-Nytt nr. 8

Den vrede Falkberget

Glimt fra Elifeiden av Rolf Engan

Det heter at ingen blir profet i eget land. Slik også med Falkberget, iallfall den unge Falkberget. Går vi til en av hans tidlige romaner, Eli Sjursdotter fra 1913, var reaksjonen kraftig negativ. Og den sure kritikken kom særlig fra lokalt hold, først og fremst min heimbygd Ålen, nabobygda til Røros i nord, der en stor del av handlinga i boka foregår. Nå må det i rettferdighetens navn sies at Ålen i denne boka ikke blir skildra som noe hellig land, snarere det motsatte.

Vi befinner oss i året 1719, like etter den katastrofale retretten til Armfeldt-toget, da 3000 svenske og finske soldater frøs i hel i grensefjella våre. Men den svenske soldaten Pelle Jønsa overlever i fiendeland, og får nødvendig pleie og stell, ja, mer enn det, av Eli Sjursdotter, som holder til på farens seter på Rugeldalen.

Det kommer den myndige faren Sjur Halguttusveen for øre at det brygger opp til et kjærlighetsforhold mellom dattera og fienden på setra hans, og de bolde ålbygger drar på svenskejakt nok en gang. Denne boka  ble for sterk kost for ålbyggene, og de rykka ut i et frontalangrep mot forfatteren, anført av bygdehøvdingen og lokalhistorikeren, lærer Anders Reitan. Den striden som verserte i lokalavisene med innlegg for og mot i hele ni måneder, går under navn Eli-feiden. Anders Reitan finner bildet som gies av de gamle ålbyggene direkte fornærmende, dialekten er forvrengt, kirka plasseres på feil sted, den røde topplua var på den tid ennå ikke i bruk, og kjærlighetsforholdet er altfor erotisk skildret: «At rope paa sin kjæreste mens man er i bad, gjør nu ingen jente nutildags, og det gjorde de ikke for 200 aar siden heller.

Litt blufærdighedsfølelse hadde da folk da ogsaa. Ja, kanskje de hadde mer av det slaget end mange nu; iallfall skrev de ikke saa meget lidderlig som somme gjør nu for tiden». Det mest interessante er at forfatteren selv kaster seg inn i debatten om den historiske roman, med mye oppdemt aggresjon og bitende ironi over de lærde seminarister. Han slår til i lokalavisa Fjell-Ljom ( 6/2 1914) under overskrifta «Naar smaa mænd sætter sig til doms» med bl. a. følgende tirade:

«Anders Reitan slukte historien med hud og haar. Han la norgeshistorien ved siden, slog sig stønnende for sit bryst i stor bestyrtelse. (...) Og de fleste fandt at boken var usædelig! Seminarismens vamle farisæermoral æste sig i retfærdighetens lummerhet op til det avskyeligste, og det blev en jammer efter kytskhet og sædelig renhet opad vægger og nedad stolper. Her blev vrøvlet i milelange søndagsbetragtninger om den rene og den urene kjærlighet. Spyt paa boken! Vi er gudfryktige og sædelige! Slaa forfatteren ned; for han hoverer over sit syndige verk! Eli Sjursdotter, det var en strid tid for deg. Hun levde ikke sit liv efter hyklermoralens oppskrift, undertegnet av aandelige lægdstemmer. Hun levde sit kjærlighetsliv slik, som naturens stormende stærke love befalte hende at leve det!»

Og til slutt i innlegget trekker Falkberget sitt trumpf-ess ut av ermet: «Mens jeg sitter og skriver dette, kommer det meddelelse fra Russland om at Eli Sjorsdotter er offentliggjort i det ansette litterære tidsskrift «Ruskaja Mils» i Moskva. Hvorledes skal dette forstaaes! Russland med sine store digtere og sin verdensberømte literatur tar i anerkjendelse imot en norsk bok, som en hop seminarister oppe i fjeldene har skjændt ut fra perm til perm.»

Det hører med til historien at det senere kom til forsoning mellom kritiker og forfatter. Og det må jo sies at  Falkberget retta oppatt mye når han lar An-Magritt være ei jente fra min heimkommune, og legger mesteparten av handlinga i Nattens Brød hit! Kanskje også Bør Børson!

<– Tilbake til artiklene