Falkberget-Nytt nr. 7

«Gunhild» inspirert av «vedskjælloftet»

Elisabeth Matheson, opprinnelig fra Selbu, spiller Gunhild i Riksteatrets oppsetting av Den fjerde nattevakt, som hadde premiere på Røros i fjor. Denne hausten blir den spilt på hovedscenen til Det Norske Teatret, og Elisabeth brukte av ferien til å samle nye inntrykk fra Røros og Rugeldalen. Falkberget-Ringens leder hadde gleden av å ta henne med på Ratvolden og til "vedskjælloftet" på Falkberget.

"Falkberget-Nytt" tar kontakt med henne midt oppe i prøvene før nypremieren. Det er et komplisert teknisk opplegg som må drilles inn med nye folk. Spesielt er synkronisering av lydkulissene og musikken viktig i ei slik oppsetting, forteller Elisabeth. Hun takker igjen for et svært inspirerende besøk i Rugeldalen.

– Hva gjorde sterkest inntrykk på deg?

– Dikterloftet. Ånden satt i veggene, som om han var der nå, bare ute en liten tur. Der satt han for snart 80 år siden og skrev romanen vi tolker. Den viktigste jobben for en skuespiller er ikke å huske replikkene, men å skape troverdighet med det du gjør. Når jeg nå går på scenen og skal konsentrere meg om jobben, tenker jeg meg til dikterloftet.

– Andre ting som gjorde inntrykk?

– At han hadde bygd så stort fjøs på Ratvolden og hadde så mye folk i arbeid. Og at gården lå mye mer oppe i fjellbandet enn jeg hadde tenkt meg. Her må det virkelig være tøft klima og karrige vekstforhold!

– Du hadde jo ikke vært der før. Er interessen for JF av nyere dato?

– Nei, jeg er oppvokst med Falkberget! Bestefar var en Falkberget-elsker, som fortalte og leste høgt. Oldefar drev med skyssing på Stjørdalen, og kjørte Falkberget til Skatval noen ganger. (JFs datter Åsta var gift med sokneprest Sæsbø, red.anm.) Mor overførte arven til meg. Døpenavnet mitt er inspirert av Falkberget, og jeg har ei søster som heter Gørlin.

Dessuten er han hjemstandsdikteren for Selbu/Tydal også, like så mye som for Røros og Gauldalen. Det er stort sett samme språket og kulturen. Han har en troverdighet i bøkene sine for alle fjellfolk og arbeidsfolk. Mamma fortalte om An-Magritt, og jeg leste romanen sjøl da jeg var 16 år.

– Den fjerde nattevakt?

– Jeg leste romanen først etter å ha fått tildelt rollen. Den gjorde et sterkt inntrykk. Slutten, der Gunhild går til grunne og forlater sitt barn, er sjokkerende.

– Tror du på slutten?

– Ja, hundre prosent!

– Hvordan oppfatter du Gunhild?

– Den fjerde nattevakt er en roman om hva kjærligheten gjør med fire mennesker. Den skaper noe, men ruinerer mer. Mennesker går til grunne underveis. Jeg opplever at Gunhild i karakter og i sitt samfunnsmessige utgangspunkt ikke har muligheten til å unnslippe sin skjebne. Hun gir seg hen til alt fullt ut, på godt og vondt. Hun har lyset i sinnet, og kunne ha gått den vegen, men når det ikke går, blir alt stappmørkt. Gunhild har bare Ol-Kanelesa, men mister også ham, både fordi han tar avstand fra det hun gjør, fra egoismen hennes, men også fordi han får et nært vennskap med Benjamin. Han forsvinner altså over til den hun elsker. Hun mister også barnet sitt. Til slutt står hun helt alene uten en hjelper ved sin side, og har ikke den intellektuelle kapasiteten som kunne satt situasjonen hennes i perspektiv.

– Mange kjenner deg som Kristin Lavransdatter i filmen.

– Ja, og i motsetning til Kristin er Gunhild alene, fattig, uten utdannelse og uten familie; hundre prosent fanga i det livet hun har, med destruktive tendenser og trass, også mot Gud. Kristin, derimot, har alltid én ved sin side, og hun er ressurssterk.

– Ser du ingen likheter?

– Jo, lidenskapen og trassen.

– Liv Ullmann laga filmen om Kristin. For mange er hun An-Magritt!

– Arne Schouens film er fin, men jeg skulle gjerne sett en nyinnspilling med de muligheter moderne filmteknikk gir. Det er omtrent 30 år siden filmen ble spilt inn. Hver tid tolker klassikerne på sin måte. Nattens Brød er en norsk dannelsesroman. Den burde holdes levende bl.a. ved dramatiseringer og filmatisering. Budskapet om det oppreiste sinn er minst like viktig i dag som da Falkberget fullførte første bind, An-Magritt, idet tyskerne okkuperte landet.

– Og dette er en rolle du kunne ha tenkt deg?

– Det er vanskelig å legge skjul på det!

– Regissøren av Den fjerde nattevakt, Otto Homlung, satte opp musikalen An-Magritt på Trøndelag Teater i 1988. Da han overtok som sjef på Det Norske, var det sagt at han tok med seg An-Magritt til hovedstaden. Hvorfor er det ikke blitt satt opp?

– Jeg vet ikke. Jeg tror imidlertid dette stoffet vil egne seg bedre i en moderne dramatisering enn i en musikal. Jeg tror stoffet er for komplisert for musikalformen. Dessuten, An-Magritt synger jo alene, ellers er det jo mest den sammenbitte taushet som rår.

– Ellen Isefjær satte opp An-Magritt som drama i 1960. Det kunne kanskje gjøres igjen?

– Ja. Jeg tror det nye årtusen også trenger Falkbergets tekster om medmenneskelighet og medlidenhet. Foreløpig får vi være glad for at interessen for Den fjerde nattevakt ser ut til å overgå forventningene. Ol-Kanelesa siterer Bibelens ord: "Jeg vil ta stenhjertet bort fra deres kjød og gi dem et kjødhjerte."

Vi får håpe de ordene når ut til hjertene på Det Norske Teatret i høst.

Jon Ryen

<– Tilbake til artiklene